Det er ikke gitt at mer oppmerksomhet rundt Harald Eia nå er godt verken for oss eller for Harald Eia. Når to så representative forsamlinger som Mensa og Fritt Ord (med champagneglass i hånden) nylig har gått god for Eias habitus, burde det være lite å tilføye. Men noen kverulanter vil det alltid finnes, så jeg prøver meg likevel:
Det er både flaut og ikke flaut å gå til psykolog, oppsummerer Eia. Det skal jeg la ligge. Men når ideen om at "Harald er han som har psykiske problemer" dukker opp, lar de være å følge opp, "for da kommer barna inn i bildet".
Det hadde vært fint om Harald Eia kunne si litt mer om dette: Når går behovet for å snakke med en profesjonell over til å bli "psykiske problemer"? Hvorfor legger den stadig søkende og grensesprengende Eia plutselig tung essens inn i begrepene? Hva er det som gjør det selvevident at en så uredd aktør og en så trygg far som Harald Eia skal stoppe akkurat ved denne "grensen"?
Odd Volden,
Kristiansand